Jada

Her har det visst vært stille en stund. Men det har ikke stått stille av den grunn. Jeg ser at det siste jeg skrev om her var Magnus. Det fikk dessverre verste tenkelige utfall, og han fikk sovne inn 31. januar. Det føles så helt forferdelig tomt og meningsløst, og jeg synes dagene siden jul stort sett går i grått. Jeg tenker masse på han, og savner han, og jobber med å innfinne meg med det. Men det er ikke så lett, og det gråtes stadig en skvett her. Det jeg prøver å trøste med med er at jeg er helt sikker på at han har hatt gode dager sammen med oss, at vi har trent og jobbet med det som var vanskelig, og gjort det på en måte som har vært riktig for han. For selvom han var verdens kjekkeste og barskeste fyr, så var det et mykt hjerte inni der, og det var den veien vi måtte jobbe. Og vi har hatt han med på mye moro. Marte savner nok også bror sin stort, det er en ganske stor intensitet på oss her nå, det bør skje litt mer liksom. For at de to har hatt veldig stor glede av hverandre, det er det ingen tvil om. Hadde vi vært borte med en av dem, for kort eller lengre tid, så var det alltid Marte og Magnus som hilste først, og så vi andre etterpå.

Men sånn er det nå. Må bare leve oss gjennom det, og en dag er det vel bare gode minner, uten så mye tårer.

Men, annet har jo også skjedd. Vi har gjort ferdig søknad om BU-midler, dvs vi har gjort ferdig alt i forhold til å bli bønder i Etnedal, så nå er det opp til Valdres Natur- og Kulturpark hvor vidt de synes vi har et prosjekt verdt å satse på. Sier de ja har vi forhåpentligvis sau i eget fjøs høsten 2013. Sier de nei, blir vi værende i Østfold, og har noen spennende planer for det 😉 Styremøtet er 14. mars, og hvis jeg har skjønt riktig blir det avgjort da.

Vi har også bestilt oss ny hund. En svenske 😉 Vi har, etter vi fikk Magnus, snakka mye om at det er veldig fint å ha to. Så ny hund måtte det bli. Det har vært god terapi for meg å titte etter valp, og snakke med forskjellige oppdrettere. Jeg synes ikke det er lett å velge ut, og mange ting som spiller inn. Mens jeg har holdt på med dette har jeg hatt kontakt med mange hyggelige folk – både oppdrettere og andre som er interessert i rasen – noen nye trivelige bekjentskaper, og noen «gamle» som har vært med å tenke litt 🙂 Men – vi har tatt et valg og jeg har veldig god følelse for det valget vi har tatt, selvom det er andre kull og kombinasjoner der ute som garantert er helt supre de også. Men vi har altså valgt oss ut en hund – hannhund – fra Kennel Riezors. Jeg snakka litt med Helen som er oppdretter til valpenes mamma i sommer, og likte den dama og det hun hadde å si. Og Annika som er oppdretter for dette kullet vi skal ha hund fra har også gitt et veldig godt inntrykk. For meg så sier det mye hvordan folk snakker om hundene sine, og hvordan de snakker om trening. Vi trenger ikke å trene på samme måte altså, ikke det jeg mener, men tanker rundt hund og hundetrening/hundehold sier mye for meg, hva slags folk det er og om det er noen jeg kan trives med. For oppdretter ER viktig. Jeg er veldig fornøyd med min første oppdretter – Jan og Monica på Kennel Schnau-Sør, vi har fått ringe og spørre om alt, stort og smått, og de har vært hyggelige og imøtekommende hele veien. Og det har blitt til et vennskap vi setter stor pris på her. Jeg tror og håper vi vil trives med ny oppdretter og, og føler meg egentlig ganske sikker på det. Valpene er født 7. februar, og jeg skal på valpebesøk nå til helgen. 

Dette er en av dem. Har du sett noe søtere? Nå ser de ikke ut som små svarte labradorer lenger heller, for nå begynner det å titte fram små barter. Jeg gleder meg stort til å hilse på valpene, oppdretter, de andre hundene. Og 14 dager etter det – så henter vi jammen meg en splitter ny hund hjem til oss. Det er nesten ikke til å tro, og jeg er ærbødig ved tanken 🙂

Ha en fortsatt god lørdag der ute 🙂

Reklame

Magnus er syk

Magnus ER syk. Det første vi stussa på var at han GIKK på tur. Men følte at det kanskje var litt lite å komme til dyrlegen med. Og tenkte at han kan vel ha en dårlig dag han og. Men det gikk liksom ikke over. Litt redusert. Spiste mat og var med på tur, men ikke med kjempeappetitt, og ville ikke leke med en plagsom søster. Så jeg ringte dyrlegen, og fikk time til neste uke. Men så om kvelden kjenner jeg at han har så høy puls, og når vi teller så har han 140 slag i minuttet. Så ringer dyrlegen på nytt, og får time dagen etter. Og hun er enig at han virker litt nedstemt, og han har fremdeles den høye pulsen. Samt at han har gått ned 2 kg., er blek og dehydrert. Så det blir tatt en del blodprøver, og så blir han lagt på drypp og skal overnatte til neste dag.

Men neste dag er han ikke det minste bedre, fremdeles like høy puls. Det viser seg at han ikke produserer røde blodlegemer selv, uvisst av hvilken grunn. Bloddonor blir kalt inn og han får blodoverføring, og det har i allefall effekt så pulsen hans er mer i normalt gjenge. Det er jo ikke noe han blir frisk av, men han føler seg i allefall litt bedre, hjertet jobber mer normalt, og vi har litt mer tid mens vi venter på andre prøvesvar.

Jeg synes det er helt pyton. Helt pyton at han er syk, at vi ikke vet hva det er, at han ikke er her hjemme. Og er klar over at det kan være ganske alvorlig, typ alvorlig av verste sort. På mandag skal han ta biopsi fra beinmargen, for å sjekke om det er noe galt med den, og om det er kreft. Det er testa for mangel på B12 – noe som visstnok kan føre til feil på produksjon av røde blodlegemer. Og det skal testes for div. flåttbårene sykdommer. Og annet.

Rapportene fra dyrlegen sier at han etter forhold har det bra nå. Han spiser, og er en trivelig fyr det er lett å behandle, lett å håndtere og blid og kosete. Han ønsker jo mest av alt å sitte på fanget og få kos han 🙂

Jeg ser litt svart på det, klarer ikke la vær å tenke det aller verste, men håper håper håper at det er noe som kan behandles og vi har han i mange mange år til. Verdens fineste Magnus Olsen.

Fantastiske Åset

Det er så sinnsykt deilig å være på fjellet 🙂 Jeg elsker å være her, stort sett hele tida, men høsten er uslåelig. Det er så fint ute, fine farger, klart vær, passe kaldt. Og ikke så mye snø ennå 🙂 Og så er det stille. Kjenner hvilepulsen inntrer i det jeg går ut av bilen.

Magnus på snusern foran hytta, akkurat så fint som det kan være om høsten

Det var i hovedsak bartene og jeg som var på fjellet. Og vi klarte å kose oss en hel masse vi. Hundene synes det er så kjekt å bare være ute og surre rundt, og siden min snille svigerfar har gjerda inn et stort område rundt setra er det mulig å la dem loffe rundt. Og de vet å sette pris på det 😉 Mye som skal sjekkes ut, smakes på, stjeles og voktes så i allefall ingen andre får det! Det er en viktig drivkraft, særlig for Marte 😉

Uten dissa to hadde jeg ganske enkelt ikke turt å være på fjellet aleine. Ikke om kvelden. Veit ikke hva jeg er redd for, men alt blir liksom litt annerledes når det er mørkt. Og jeg har sett mye film og har en velutvikla fantasi. Finnes ingen grenser egentlig for hva jeg ser og hører og hva som kanskje kan skje. Det var forresten sånn jeg møtte Emil. Trodde min siste time hadde kommet en kveld mens jeg var budeie på seter i Valdres. Men 13 år har gått siden det og min siste kveld har fremdeles ikke kommet. Nåvel.

Men siden Marte og Magnus er med føler jeg meg helt trygg. Nå kan jo riktignok de skremme hjerteinfarkt på folk og. Jeg skvetter godt når det er kvelden og stille og jeg sitter og leser eller noe, og så er det plutselig to riesen som står i sofaen med lyd helt fra halerota og rimelig stiv bust. Akkurat da skulle jeg jo ønske at de ikke hørte så godt at en mus eller bjørn eller noe gikk forbi. Samme for meg nemlig så lenge det er noen som bor i skogen som er utafor. Men folk… nei takk. Fikk en gang en kveld besøk av en elgjeger som ikke akkurat gjorde skam på elgjegerryktene. Han klarte å stå rolig på to bein i det han kom inn, men hadde nok sørget for å lagre rikelig før han kom, for i løpet av kort tid var det vanskelig å holde balansen gitt. Elgjakt kan visst ta på. Han ble oppfordret til å reise hjem igjen, og var i grunn enig i at det sikkert var på tide, og tuslet seg ut. Men så banket han jammen på igjen, for han kunne ikke finne bilen… han ble kjørt hjem.

Mens vi da kosa oss glugg i hjel nesten på fjellet gjorde Emil det som var egentlige grunnen til at vi var oppafor denna hælja. Han har jobba med å bytte kledning på huset til før nevnte svigerfar:-) og det blir sikkert innmari fint når det blir ferdig 🙂

Og om 14 dager er vi plutselig tilbake:-)

Et lite rødt hus i en hage…

I all hovedsak skriver jeg for meg selv. Har alltid skrevet dagbok, i perioder. Det var vel egentlig litt selvmotsigende så jeg. Men det er allikvel sånn. Har jevnlig skrevet dagbok da. Denna blir litt mer offentlig, men så er det til gjengjeld så lett å legge inn bilder her da 😉

Men her bor jeg da. I et hus i en hage. Og med det fikk jeg en digresjon. Fra barne-tv da jeg var liten. En mann leste fra sin egen bok. Det var i grunn ikke barne-tv som fenga meg, ideen var en forfatter som satt i et studio i rød genser og leste høyt fra sin egen bok, til alle oss «der hjemme». Konseptet Mann leser fra egen bok = ikke særlig fengende barne-tv for et meget aktivt barn. Det fulgte sikkert en og annen blyanttegna illustrasjon med og. Eneste grunnen til at jeg ikke forkasta hele barne-tv var at mannen bidro med «noe attåt». Han hadde et eller annet slags handikap så vidt jeg kan huske, sånn at han hadde noen litt spesielle bevegelser. Som voksen ville jeg nok skjønt at mannen var en dyktig forfatter. Men som barn – så fikk jeg bare med meg at han ikke klart å få på seg brillene og det var underholdning nok. Barn kan være slemme. Eller – direkte og ærlige. Eller – slemme og direkte og ærlige. Tror boka het noe sånt som «Et lite hus i en hage»? «Et lite rødt hus i en hage»?

Men i allefall, her bor jeg, har blitt voksen, ler ikke av noen med handikap, bor i et grått hus. Med hage.

Her bor jeg sammen med Emil, Toya, M&M. M er Marte, og M er Magnus. Dette er Emil:

Emil er snekker. Og mannen min. Og det er jeg veldig glad for. For han er den beste på alt.

Dette er Toya.

Dattera som snart er 18 år. Helt sprøtt igrunn. Toya er min yndlingsdatter og et menneske jeg er stolt av – snill, fordomsfri, empatisk, kreativ osv osv. Siden jeg er mamma har jeg selvfølgelig lov til å være partisk, men dette er sannheter.

Og hva er så dette? En julegave Toya fikk for 12 år siden, men det har liksom aldri vært den rette anledningen… 😛

Magnus Olsen på besøk på jenterommet.

Mer fra jenterommet

Og så en M da. Marte. Barte-Marte. Barte-Marte skriver sin egen blogg, der hun får uttrykt sine egne gleder og sorger. Marte er en riesenschnauzer på 4 år. En energisk dame, full av egne meninger og kreative innspill. Jeg  tenker noen ganger på hvordan hundene mine hadde vært om de hadde vært mennesker liksom. Marte hadde hatt et kreativt yrke. Hatt mange og sterke meninger som hun gjerne uttrykker, ofte uten å ha tenkt altfor godt gjennom dem og må derfor svelge en kamel eller noe en gang i blant. Men det er en så liten kamel at ingen får se det. Hun drikker nok litt for mye rødvin på festene, og er den som sitter oppe til slutt, og diskuterer politikk. Hører helt klart til et stykke ut på venstresida. Hvis hun hadde vært menneske altså. I det virkelig liv er Marte en tyv av rang, og eneste måten vi ser det på er at barten står litt ut liksom…

Magnus Olsen er kullbror til Marte, og dermed 4 år han og. Han er en omplasseringshund vi overtok for to år siden. Og han har bydd på noen utfordringer. Men vi er glad i Magnus  og selvfølgelig skal han være her. Han er aldri mer en 30 cm fra meg, og jeg har tenkt at det er kanskje nettopp fordi han er omplassert. Verdens snilleste, men med et par dårlige uvaner. Hadde HAN vært menneske hadde han vært en høyremann. Sånn ca i 40-åra. Med olabukse, skjorte og mørkeblå genser utapå. En gentleman og en god vert. Som sørget for at alle hadde det bra og følte seg bekvemme. Opptatt av familiens verdier og tar en konjakk på kvelden, en gang i blant. Sigar på julaften. Men han er en hund. Som elsker små plysjdyr. Elsker de så mye at de plutselig ikke finnes lenger. Her har han en tusenbein han fikk fra klassen min, den manglet fort noen bein og ble til et tusenbein uten bein. Og er nå et tusenbein uten bein og kropp.

Så sånn er det her.