Hjemmeside på gang

Denne bloggen har blitt flyttet til Øvre Fauske. Velkommen dit 🙂

Jada

Her har det visst vært stille en stund. Men det har ikke stått stille av den grunn. Jeg ser at det siste jeg skrev om her var Magnus. Det fikk dessverre verste tenkelige utfall, og han fikk sovne inn 31. januar. Det føles så helt forferdelig tomt og meningsløst, og jeg synes dagene siden jul stort sett går i grått. Jeg tenker masse på han, og savner han, og jobber med å innfinne meg med det. Men det er ikke så lett, og det gråtes stadig en skvett her. Det jeg prøver å trøste med med er at jeg er helt sikker på at han har hatt gode dager sammen med oss, at vi har trent og jobbet med det som var vanskelig, og gjort det på en måte som har vært riktig for han. For selvom han var verdens kjekkeste og barskeste fyr, så var det et mykt hjerte inni der, og det var den veien vi måtte jobbe. Og vi har hatt han med på mye moro. Marte savner nok også bror sin stort, det er en ganske stor intensitet på oss her nå, det bør skje litt mer liksom. For at de to har hatt veldig stor glede av hverandre, det er det ingen tvil om. Hadde vi vært borte med en av dem, for kort eller lengre tid, så var det alltid Marte og Magnus som hilste først, og så vi andre etterpå.

Men sånn er det nå. Må bare leve oss gjennom det, og en dag er det vel bare gode minner, uten så mye tårer.

Men, annet har jo også skjedd. Vi har gjort ferdig søknad om BU-midler, dvs vi har gjort ferdig alt i forhold til å bli bønder i Etnedal, så nå er det opp til Valdres Natur- og Kulturpark hvor vidt de synes vi har et prosjekt verdt å satse på. Sier de ja har vi forhåpentligvis sau i eget fjøs høsten 2013. Sier de nei, blir vi værende i Østfold, og har noen spennende planer for det 😉 Styremøtet er 14. mars, og hvis jeg har skjønt riktig blir det avgjort da.

Vi har også bestilt oss ny hund. En svenske 😉 Vi har, etter vi fikk Magnus, snakka mye om at det er veldig fint å ha to. Så ny hund måtte det bli. Det har vært god terapi for meg å titte etter valp, og snakke med forskjellige oppdrettere. Jeg synes ikke det er lett å velge ut, og mange ting som spiller inn. Mens jeg har holdt på med dette har jeg hatt kontakt med mange hyggelige folk – både oppdrettere og andre som er interessert i rasen – noen nye trivelige bekjentskaper, og noen «gamle» som har vært med å tenke litt 🙂 Men – vi har tatt et valg og jeg har veldig god følelse for det valget vi har tatt, selvom det er andre kull og kombinasjoner der ute som garantert er helt supre de også. Men vi har altså valgt oss ut en hund – hannhund – fra Kennel Riezors. Jeg snakka litt med Helen som er oppdretter til valpenes mamma i sommer, og likte den dama og det hun hadde å si. Og Annika som er oppdretter for dette kullet vi skal ha hund fra har også gitt et veldig godt inntrykk. For meg så sier det mye hvordan folk snakker om hundene sine, og hvordan de snakker om trening. Vi trenger ikke å trene på samme måte altså, ikke det jeg mener, men tanker rundt hund og hundetrening/hundehold sier mye for meg, hva slags folk det er og om det er noen jeg kan trives med. For oppdretter ER viktig. Jeg er veldig fornøyd med min første oppdretter – Jan og Monica på Kennel Schnau-Sør, vi har fått ringe og spørre om alt, stort og smått, og de har vært hyggelige og imøtekommende hele veien. Og det har blitt til et vennskap vi setter stor pris på her. Jeg tror og håper vi vil trives med ny oppdretter og, og føler meg egentlig ganske sikker på det. Valpene er født 7. februar, og jeg skal på valpebesøk nå til helgen. 

Dette er en av dem. Har du sett noe søtere? Nå ser de ikke ut som små svarte labradorer lenger heller, for nå begynner det å titte fram små barter. Jeg gleder meg stort til å hilse på valpene, oppdretter, de andre hundene. Og 14 dager etter det – så henter vi jammen meg en splitter ny hund hjem til oss. Det er nesten ikke til å tro, og jeg er ærbødig ved tanken 🙂

Ha en fortsatt god lørdag der ute 🙂

Reklame

Magnus er syk

Magnus ER syk. Det første vi stussa på var at han GIKK på tur. Men følte at det kanskje var litt lite å komme til dyrlegen med. Og tenkte at han kan vel ha en dårlig dag han og. Men det gikk liksom ikke over. Litt redusert. Spiste mat og var med på tur, men ikke med kjempeappetitt, og ville ikke leke med en plagsom søster. Så jeg ringte dyrlegen, og fikk time til neste uke. Men så om kvelden kjenner jeg at han har så høy puls, og når vi teller så har han 140 slag i minuttet. Så ringer dyrlegen på nytt, og får time dagen etter. Og hun er enig at han virker litt nedstemt, og han har fremdeles den høye pulsen. Samt at han har gått ned 2 kg., er blek og dehydrert. Så det blir tatt en del blodprøver, og så blir han lagt på drypp og skal overnatte til neste dag.

Men neste dag er han ikke det minste bedre, fremdeles like høy puls. Det viser seg at han ikke produserer røde blodlegemer selv, uvisst av hvilken grunn. Bloddonor blir kalt inn og han får blodoverføring, og det har i allefall effekt så pulsen hans er mer i normalt gjenge. Det er jo ikke noe han blir frisk av, men han føler seg i allefall litt bedre, hjertet jobber mer normalt, og vi har litt mer tid mens vi venter på andre prøvesvar.

Jeg synes det er helt pyton. Helt pyton at han er syk, at vi ikke vet hva det er, at han ikke er her hjemme. Og er klar over at det kan være ganske alvorlig, typ alvorlig av verste sort. På mandag skal han ta biopsi fra beinmargen, for å sjekke om det er noe galt med den, og om det er kreft. Det er testa for mangel på B12 – noe som visstnok kan føre til feil på produksjon av røde blodlegemer. Og det skal testes for div. flåttbårene sykdommer. Og annet.

Rapportene fra dyrlegen sier at han etter forhold har det bra nå. Han spiser, og er en trivelig fyr det er lett å behandle, lett å håndtere og blid og kosete. Han ønsker jo mest av alt å sitte på fanget og få kos han 🙂

Jeg ser litt svart på det, klarer ikke la vær å tenke det aller verste, men håper håper håper at det er noe som kan behandles og vi har han i mange mange år til. Verdens fineste Magnus Olsen.

Jul og sånn

Har lurt på om jeg skal legge ned bloggen, siden jeg er så dårlig på å oppdatere, og heller ikke veit om det overhodet er noen som leser. Men så leser jeg den jo selv, og det blir min dagbok, så mulig den fortsetter litt til.

Uansett – her kosær vi vårs ille i ferien 😀

Men det er noe jeg lurer på, og det gjør jeg hver jul. Det blir jo til at vi hører litt julemusikk innimellom, og det er noen av tekstene der jeg stiller spørsmål ved, eller i allefall undres litt over.

Bare et gitt eksempel: hvis du går deg over sjø og land, og møter så en gammel mann, som spør og sager (hva fa… betyr det?) «Hvor hører du vel hjemme? » Skal man svare da? Hva skal man i tilfelle svare sånne gamle menn? Jeg har mest lyst til å svare i Prompeland eller Klappeland eller annet teit, for har hørt at man ikke skal snakke med ukjente gamle menn. I allefall skal ikke barn det. Og jula er jo barnas tid blir det sagt, så dette er mer en spesielt spør du meg. Men hva er riktig? For det er tross alt jula vi snakker om. Lange tradisjoner. Og hva med engler som daler ned i skjul, kjenner jeg blir litt skeptisk her og, men det er det kanskje ingen grunn til? Mange engler? Hva slags engeler? I hvem sitt skjul? Og hvorfor i skjul? Kan umulig ha rent mel i posen da, i allefall ikke bare hvite vinger? Mye å tenke på som tar fokus fra det jeg fremdeles driver med fordi det kommer gjester i morra: vaske gølv og bære ved, sette opp fuglbænd og pynte tre, veit snart ikke hvem som er gjeter eller Baltasar, Melkjor eller Kasper, eller hvem som bare lever anonymt i skjul.

Men håper det blir ei fortsatt fin jul uansett, foreløpig har det vært helt supert 🙂

Engel som daler ned i skul?

Krakow – bilderas

Vi var i Krakow. Seks damer fra jobben. Og vi hadde det så innmari trivelig, fra start til slutt 🙂 Vi bodde i en leilighet midt i sentrum, så stort mer sentralt kunne det ikke vært. Torget var midtpunktet, og der var salgshallene og julemarked. Og her kunne jeg gått rundt i enda lengre tid en det jeg gjorde. Masse fine ting å titte på og evt. handle, så vidt jeg kunne bedømme var det mye fint kunsthåndtverk. Skinn og glass og tre for eksempel. Skulle aller helst hatt med meg bilen så det ikke var noe vekt å tenke på. Men med ekstra koffert og bagasjevekt så fikk vi med oss litt hjem allikvel. Dessuten så lukta det så godt av forskjellig mat som ble lagd på torget, og det var en så behagelig stemning der, lite stress og mas liksom. Så det ga så absolutt mersmak.

Det blei en del shopping, både i gatene rundt og på et enormt kjøpesenter, og en del spising og titting og klapping av hester. Samt et besøk i Saltgruvene. Jeg synes det var kjempestas å være på tur, det var med et perfekt reisefølge, og jeg vil på tur igjen, både på julemarked og annet 🙂

Firkantfolket

Det spesielle med å bli voksen er at man plutselig må passe på alt mulig selv liksom. Jeg er ikke særlig flink til det. Nå for eksempel så skal jeg på tur til Krakow, reiser på fredag. Den snille venninna som har ordna alt (og det er i grunn derfor det blir tur på meg, tørr ikke gjøre sånt noe sjøl), sa på fredag at jeg må ha med pass på jobb på tirsdag sånn at hun fikk skrevet ut billettene (jeg har betalt selv). Mot alle solemerker husket jeg det i dag av meg selv, før jeg fikk påminnings-sms av venninna. Men vet du, det som var så overraskende var at passet plutselig var blitt for gammelt! Helt ubrukelig med andre ord. Heldigvis fant jeg ut det i dag da, og ikke i køen på Rygge Fly 😉

– Hva da sier du? Gikk ut i 2010? Kan ikke brukes? Kan ikke dra på tur… osv osv så jeg for meg. Så kom jeg på at jeg hadde hørt om nødpass, og ringer politistasjonen. I Moss. For der hører jeg til. At det er tre ganger så langt dit som til Askim som var rett i nærheten når jeg var på jobb er helt uvesentlig. I allefall, tenkte det var lurt å ringe før jeg kjørte til Moss:

– Hei, jeg lurte på om dere har sånn pass-på-timen-for-surrehuer-service?
– Ja det har vi, svarer firkantdamen, bare ta med deg billetten og legitimasjon og kom.
– Hm, nå er det sånn at jeg skal reise med Ryanair og jeg får ikke skrevet ut billetten uten passnummer.
– Du må ha med billetten, sier firkantdamen igjen.
– Ja, jeg skjønner at det er sånn det bruker å være, men jeg får altså ikke ut billetten uten passnummer. Sier jeg.
– Du må ha med billetten, sier firkantdamen.
– Kan jeg bruke det gamle passnummeret mitt da, til å få skrevet ut billetten?
– Nei det kan du selvfølgelig ikke, for det er ikke gyldig lenger, forklarer firkantdamen. Du må ta med billetten og komme ned.
– Hvordan skal jeg gjøre det da mener du?
– Det vet jeg ikke, men det er sånn reglene er, du må ha med billetten, firkantdamen holder på sitt.
– Jeg bor forresten i Våler, sier jeg uten å vite hvorfor jeg sier det, og ser samtidig at turen forsvinner, for uten pass= ingen billett, og ingen billett= inget nødpass.
– Jeg setter deg over til Vansjø, sier firkantdamen.

Og jeg trekker pusten og spør om de har passpåtimenserviceforsurrehuersomskalpåferieogikkefårutbillettenutenpass
– Bare å komme, det ordner vi, sa Vansjøpolitidamen, og ikke bare ordnet hun uten at jeg hadde med billett, sannelig fikk jeg ordentlig pass og, ikke bare et til engangsbruk. Så det blir tur til Krakow allikevel da. Slitsomt å være voksen.

I dag, tirsdag, kom passet i posten 😀 Tjoho 😛

 

Soverom

Vi har Nord-Europas styggeste soverom.

Det var sikkert kjempefint da det var nyoppussa. Eller kjempefint… Det så jo likt ut da som nå, men det store forskjellen var nok at da var det sikkert kjempefint med grønn tapet med et blomstrete magebelte. Jeg synes ikke det er så fint.

Men det er sannelig ikke så lett å bestemme seg for hva jeg synes er fint. Det er lett å bestemme seg for hva jeg ikke synes er fint, men med bruk av elimineringsmetoden står jeg allikevel igjen med ca 70 000 valg jeg liker. En kjapp blafring rundt på nett på jakt etter litt inspirasjon viser at det er så ymse man kan gjøre.

Gå for det romantiske? Minimalistiske? Industridesign? Etnisk inspirert? Jeg har en farge i hodet, ellers er det foreløpig rimelig blankt.

Drager og søte kaker

Jeg er så heldig å være med i Drageklubben. Og vi drager møtes en gang i mnd og prater om tull og fjas og spiser mat og godteri. Vi prater så høyt alle fem (i allefall fire av oss) at mannen velger å ha på hørselvern mens han ser på tv i stua nede. Han om det – myyye han går glipp av 😛

Jeg har oppdaga bortimot verdens beste kake, som i følge oppskriften var veldig enkel å lage, veldig god og veldig mektig. Alt stemte. Eneste var at i alt det enkle skulle det være masse tid, for den skulle stå og vente og bli kald osv mellom hver eneste operasjon. Så om det er enkelt skal det allikevel bergenes nok tid. Oppdaget jeg etter jeg hadde begynt kl. 21 om kvelden. Det kommer nok den dagen da jeg leser hele oppskriften før jeg starter. Men oppskriften er altså som følger:

Oreokake

Ca 450 gram Oreokjeks

100 gram smeltet margarin

2 pk Tine kremost naurell (sett i romtemp en stund
før)

2,5 dl melis

3,5 dl kremfløte

1 pose sjokolademousse (+ melk til denne)

Og sånn gjør du:

1. Legg av 1/4 av oreokjeksene  for seg i en skål  og brekk til små biter.

2. Resten av kjeksene legges i en dobbel brødpose  (for å unngå hull) og smuldres til så små biter som mulig. (Bruk f.eks en  kjevle)

3. Smelt smør og bland godt med de knuste kjeksene  i en bolle.

4. Smør blandingen utover en rundform (24  cm).

5. Bland kremost og melis med mikser, til en  kremete og luftig masse.

6. Stivpisk kremfløten og rør forsiktig inn  ostemassen.

7.  Smør halvparten av ostekremen over kakebunnen,  og fordel halvparten av de oreokjeksbitene du satte til side i ostekremen. Sett  både selve kaken og resten av ostekremen i kjøleskap i 30 min.

8. I mellomtiden: Lag sjokolademoussen etter  anvisning på pakken og rør inn de siste oreokjeksbitene du har satt til side.  Sett denne kaldt i ca en time til moussen er stiv.

9.  Smør så moussen over ostekremen og sett i  kjøleskapet i ytteligere 1 time.

10. Resten av ostekremen du satte i kjøleskapet  skal brukes til et siste lag på toppen.

11.Pynt med sjokoladesaus – jeg brukte sånn til å ha på is – som stivner (kan også pynte med annet – mer oreokjeks, kanskje friske bær etc)

Evt lager du sjokolademoussen først – siden den skal stå så lenge.

Og kaka blir nok aller best om den får stå en stund – så derfor perfekt syklubbkake som kan lages dagen før 🙂

Lavkarbo?

Min drømmediet akkurat nå i allefall er mer høykarbo med høyt fettinnhold. For jeg er glad i alt, alltid og hele tiden, og mye av det. Men veit da sannelig jeg. Hva som er sunt og ikke sunt. Hva som er kompetanse og hva som er synsing? Evt hva som bare er basert på egen erfaring. Det virker jo som om både de som er for og i mot mener seg å ha «forskningsmessig bevis» for å forsvare egne synspunkter. Men om begge leire har bevis som styrker eget syn så må jo enten en av dem (eller begge) ta feil, eller så er det kanskje sånn at det ikke er en fasit med et endelig svar, men at det er individuelle variasjoner her, og en stor helhetstenkning som skal til for å finne ut hva som er rett?

Personlig tror jeg at lavkarbo er noe for meg. Ikke sånn med masse fett; bacon og meierismør til alle måltider, men kjøtt og grønt tror jeg er bra. Og får meg til å føle meg bra. Men veit da sannelig jeg… det jeg har lyst på om jeg bare kunne velge uten å tenke er jo sjokolade, chips, smågodt osv osv…. Men dette har jo egentlig ikke noe med diett eller ikke diett å gjøre. Vil jeg få spise alt jeg vil av sjokolade, smågodt, kaker og chips kan jeg selvfølgelig det. Det vil mest sannynlig få følger jeg så absolutt ikke ønsker. Men det har ingen ting med lavkarbo eller ikke å gjøre.

Jeg tror jeg rett og slett må kjenne etter når jeg selv har det best, når jeg har mest energi og føler meg bra. Og så tar vi det derfra 😛 Lurer på hvordan andre klarer å velge…. det lurer jeg altså på. En fredags kveld med høyt innhold  😉

syk.no

Jeg er hjemme og syk. Feber og snørr og gørr, og sofa og pledd og sykestue er det beste. Så syk at jeg til og med har spist opp det vonde smågodtet. Og drukket te av ingefær og sitron, for det har jeg lest skal være sunt. Har ikke merka noen markant virkning foreløpig. Pelsterapi av to barter blir også bedrevet. Jeg overlever nok.