På fjellet igjen

Vi er på Åseth igjen, bartene og jeg. På torsdag kommer Emil etter. Vi har med oss mat og snop og kosær vårs ille:) jeg har med litt jobb, både skolejobb og skrivejobb, og det er helt perfekt her når ingenting annet forstyrrer. Har jo verken nett eller strøm her, men på biblioteket er det sånn at jeg kan ta med egen pc og koble meg på nett der. Flotte saker.

Vi har også gått tur og møtte naboen på vei hjem. De har liten fillebart og lurte på om hundene kunne hilse. Jeg kjente vel at jeg i utgangspunktet ikke var veldig ivrig på det, siden jeg var alene med mine. Og vet at Marte som regel skal oppdra småttis, og Magnus gjerne skal banke en hannhund hvis anledningen er rett. Men det gikk helt fint, Marte informerte om tispereglementet og så var det greit. Fillebarten hang såpass lenge i skjegget til Magnus at han ble pent pakka sammen, men ellers ingen sure miner. I morra er det mer bibliotek og tur 😉 Livet er herlig 🙂

Fantastiske Åset

Det er så sinnsykt deilig å være på fjellet 🙂 Jeg elsker å være her, stort sett hele tida, men høsten er uslåelig. Det er så fint ute, fine farger, klart vær, passe kaldt. Og ikke så mye snø ennå 🙂 Og så er det stille. Kjenner hvilepulsen inntrer i det jeg går ut av bilen.

Magnus på snusern foran hytta, akkurat så fint som det kan være om høsten

Det var i hovedsak bartene og jeg som var på fjellet. Og vi klarte å kose oss en hel masse vi. Hundene synes det er så kjekt å bare være ute og surre rundt, og siden min snille svigerfar har gjerda inn et stort område rundt setra er det mulig å la dem loffe rundt. Og de vet å sette pris på det 😉 Mye som skal sjekkes ut, smakes på, stjeles og voktes så i allefall ingen andre får det! Det er en viktig drivkraft, særlig for Marte 😉

Uten dissa to hadde jeg ganske enkelt ikke turt å være på fjellet aleine. Ikke om kvelden. Veit ikke hva jeg er redd for, men alt blir liksom litt annerledes når det er mørkt. Og jeg har sett mye film og har en velutvikla fantasi. Finnes ingen grenser egentlig for hva jeg ser og hører og hva som kanskje kan skje. Det var forresten sånn jeg møtte Emil. Trodde min siste time hadde kommet en kveld mens jeg var budeie på seter i Valdres. Men 13 år har gått siden det og min siste kveld har fremdeles ikke kommet. Nåvel.

Men siden Marte og Magnus er med føler jeg meg helt trygg. Nå kan jo riktignok de skremme hjerteinfarkt på folk og. Jeg skvetter godt når det er kvelden og stille og jeg sitter og leser eller noe, og så er det plutselig to riesen som står i sofaen med lyd helt fra halerota og rimelig stiv bust. Akkurat da skulle jeg jo ønske at de ikke hørte så godt at en mus eller bjørn eller noe gikk forbi. Samme for meg nemlig så lenge det er noen som bor i skogen som er utafor. Men folk… nei takk. Fikk en gang en kveld besøk av en elgjeger som ikke akkurat gjorde skam på elgjegerryktene. Han klarte å stå rolig på to bein i det han kom inn, men hadde nok sørget for å lagre rikelig før han kom, for i løpet av kort tid var det vanskelig å holde balansen gitt. Elgjakt kan visst ta på. Han ble oppfordret til å reise hjem igjen, og var i grunn enig i at det sikkert var på tide, og tuslet seg ut. Men så banket han jammen på igjen, for han kunne ikke finne bilen… han ble kjørt hjem.

Mens vi da kosa oss glugg i hjel nesten på fjellet gjorde Emil det som var egentlige grunnen til at vi var oppafor denna hælja. Han har jobba med å bytte kledning på huset til før nevnte svigerfar:-) og det blir sikkert innmari fint når det blir ferdig 🙂

Og om 14 dager er vi plutselig tilbake:-)